Ungdom og identitet

Jeg leser alle nye innlegg i Dikult110 bloggene. Det er alltid interessant og se hvilke betraktninger og refleksjoner mine medstudenter har vedrørende sosiale medier. Ofte får jeg assosiasjoner og derved inspirasjon til å skrive et blogginnlegg selv også. Dette var tilfelle da jeg leste Kurdin sin blogg i går. Han skriver om unge bloggere og hvilken motivasjon de har for å blogge. Bloggen hans referer til en artikkel hentet fra Haugesunds Avis som sier at Jenter skriver ikke dagbok. De blogger,. Er det noen som vet hvor utbredt blogging blant unge gutter er? Har ikke gutter behov for å utvikle identiteten sin? Eller skjer det gjennom andre kanaler? Er det gjennom dataspill? På NOVA sine sider kan vi lese at flere gutter enn jenter spiller dataspill og at det er faretruende mange gutter som er storforbrukere og viser sterke tegn på avhengighet. Er det her de lever sine sosiale liv og får utviklet identiteten sin?

Apropos dette med dataspill, så har villeple noen fine betraktninger om det.

Advertisements
| 7 kommentarer

facebook med endringer

Jeg leste i itavisen i dag at facebook kommer med endringer. disse går ut på at du i mye større grad enn tidligere kan gruppere vennene dine. Du kan opprette flere grupper, og velge hvilke du vil si hva til. Slik jeg ser det, kan dette løse utfordringer som bl.a bokskap beskriver i bloggen sin, Bryter ned grensen mellom det personlige og det profesjonelle (med kommentarer) med å ha både kolleger, venner, familie, sjefen som venner. Vil du skrive noe som bare noen skal få lese, kan du gjøre det i en av gruppene dine. Hoppihavet skrev om Morsomme flauser i sosiale medier! Disse flausene kan man unngå,…dersom man husker å poste i riktig gruppe da.

| 3 kommentarer

Google stifinner

Android-telefon, Gmail, Chrome OS, Google søk, Google Talk, Picasa, Google News, Google Wave, Youtube, Google Earth, GoogleTV, Google Alerts, Google Apps, Google Buzz, Google Calender, Google Docs, Google Maps Navigation og kanskje enda noen flere…

Alt dette er kjente tjenester som flere av oss bruker daglig, ja ofte flere ganger for dagen. Mange av tjenestene er fantastiske, faktisk svært nyttige og de gjør mange ting enklere. Men tenker vi på at ved å bruke disse gir vi Google tilgang til livene og rutinene våre?

Google vet hvem vi er og hvor vi til enhver tid befinner oss. Dette godtar vi stilltiende. Stoler vi på at informasjonen vi gir de tilgang til ikke blir misbrukt?

Mange av tjenestene er gode og effektiviserer våre liv foran datamaskinen, vi forestiller oss at de er gratis også. Men er de det?  Tjenesten er tilsynelatende gratis, men Google bruker de til å samle inn data om deg og dine interesser. Dette er verdifulle data som selges videre til aktører som dytter spesialtilpasset reklame på deg. Hvor komfortabel er du med dette? Er det  en høy pris å betale for å bruke Google?

Ingen tvinger oss til å bruke Google produkter, vi kan velge å spre aktiviteten vår utover flere aktører.

Ikke la noen eie ditt digitale liv. Eller hva tenker du?

| 6 kommentarer

A Brief History of Electronic Literature

Det er nylig avholdt et seminar her i Bergen, ELMCIP, Electronic Literature as a Model of Creativity and Innovation in Practice. Kristine har skrevet litt om det i bloggen sin, ELMCIP i Bergen . Etter samtaler jeg har hatt med medstudenter virker det som at elektronisk litteratur er et helt ukjent felt for mange. Jeg legger derfor  inn et utdrag av et essay jeg har skrevet som omhandler emnet (Det er litt av en oppgavebesvarelse jeg har gjort i Dikult100).

«A Brief History of Electronic Literature»

Helt siden Johan Gutenberg[1] oppfant boktrykkerkunsten for 5-600 år siden har mennesket søkt etter kunnskap og underholdning i trykte bøker. Samfunnsendringer og teknologisk utvikling muliggjør andre og nyere måter til deltakelse og tilegnelse av informasjon.

Utvikling av elektronisk litteratur startet med hypertekst fiction allerede på 1960-tallet[2], men det er først etter at verdensveven kom på slutten av 1980-tallet at denne sjangeren for alvor begynte å ta form. Elektronisk litteratur ble først distribuert på disketter, senere på CD`er, for så å også bli distribuert på verdensveven.

Hva legger vi i begrepet elektronisk litteratur?                                                                             I følge Jill Walker er elektronisk litteratur[2] ”fortellinger som kun kan leses elektronisk, altså på en dataskjerm”. I likhet med andre sosiale medier åpner elektronisk litteratur opp for interaksjon mellom to eller flere lesere. Og det poengteres at elektronisk litteratur er noe annet enn litterære tekster publisert som e-bøker eller i elektronisk format på verdensveven[3].

Elektronisk litteratur er en kompleks vev av aktiviteter som inkluderer mer enn det vi tradisjonelt forbinder med litteratur ved at man kan utnytte teknologien til å gjøre ting som er umulig i trykte bøker og som inkluderer annet enn det konvensjonelle bildet man har av skriving og lesing. Dette kan være å involvere leseren til å interagere med tekster og være med å styre innholdet ved f.eks. klikke på ulike linker forfatteren har lagt i teksten, eller legge til egne tekster. Valget er leserens, innenfor forfatterens rammer. Det kan være animerte tekster, gjerne poesi, hvor ord og bokstaver endrer seg på skjermen[4]. Elektronisk litteratur orienteres også mot andre områder som gjør at man må endre oppfattelsen av hva litteratur kan være. Katherine Hayles [5] mener mange dataspill, filmer, tegnefilmer, digital kunst, grafisk design og elektronisk visuell kunst kan høre innunder begrepet elektronisk litteratur. Dataspill har ofte fortellende komponenter og litteraturtekster har spillelementer.

Elektronisk litteratur er lett tilgjengelig for alle som har en datamaskin og internettilgang. Sjangeren virker å være mer prosessorientert enn produktorientert ved at leseren aktiviseres og er med på å forme hendelsesforløpet.

Referanser

[1]Rannem Øyvind (2009)Johann Gutenberg. [Internet] Tilgjengelig fra: http://www.snl.no/Johann_Gutenberg [Nedlastet:27.9.2010]                                                [2] Walker Jill (2003) men er det litteratur ? [Internet] Tilgjengelig fra: http://jilltxt.net/txt/skjermtekster.html [Nedlastet:29.9.2010]                                           [3] Bjørkelo Kristian (2008)Elektronisk litteratur[Internet] Tilgjengelig fra: http://www.forskning.no/artikler/2008/september/195186 [Nedlastet:29.9.2010]          [4] Elektronisk litteratur i Norden [Internet] Tilgjengelig fra: http://elinor.uib.no/blog/?side=ellit [Nedlastet:27.9.2010]                                                                                                   [5] Hayles Katherine. Elektronic Literature: what is it? (2007) [Internet] Tilgjengelig fra: http://eliterature.org/pad/elp.html [Nedlastet:27.9.2010]

| Legg igjen en kommentar

Den sosiale veven

Jeg leser i Kurdin’s Blogg om den hurtige utviklingen av sosiale nettsteder, svært interessant lesing og det satte i gang tankene rundt denne bloggposten her. Vi skriver og snakker som om Internett alltid har eksistert, og det føles kanskje sånn for  den yngre generasjon. Sannheten er at de færreste av oss hadde e-post på begynnelsen av 1990-tallet, man visste ikke hva det var engang.

Det er ikke til å komme forbi at Tim Berners-Lee oppfant World Wide Web I 1989. Hans geniale oppfinnelse revolusjonerte verden og bruken av Internettet. Vi kan takke han for at vi har mulighet til å skape eller besøke millioner av hjemmesider med all mulig interessant og uinteressant informasjon, underholdning m.m. Sannheten er at han kunne ha tjent seg styrtrik på dette, men han valgte å gjøre Internett fritt og gratis. Det er svært få mennesker som har forandret verden så fundamentalt som det han gjorde for 21 år siden.

Da Tim Berners-Lee skapte verdensveven hadde han en visjon om at nettet skulle være mye mer enn et verktøy for forskning og formidling, det skulle binde folk sammen sosialt slik at de kunne samarbeide og kommunisere med hverandre (http://www.w3.org/People/Berners-Lee/Weaving/Overview.html).

Siden har dette revolusjonert verden på en måte som ingen kunne forutse verken på Cern eller i resten av verden.

Utviklingen har hele tiden vært drevet frem av en egen indre logikk; jo flere brukere som tar i bruk Internett, jo flere mottakere og dermed nye brukere. Sagt på en annen måte; positiv nettverkseksternalitet.

edderkoppnett

Bildet er hentet fra Det nasjonale nettstedet for matematikk.

Men hva har dette gjort med oss? Konkret har vi fått en gevinst på tid og tilgjengelighet. Med få klikk og færre sekunder kan vi tilskaffe oss alt fra doktordisputaser til billige flyreiser og kjærester. Internettet er første kilde til viten og informasjon og man er ganske blind om man ikke ser mange fordeler med dette. Det er likevel ikke udelt positivt, jeg mener vi har mistet noe på veien. Vi kommuniserer mer, ja, men måten vi kommuniserer på baserer seg nesten kun på det skrevne ord. Vissheten om hva vi sier når vi ikke sier det, mister vi, det er mindre rom for fortolkning. Tenk på hva tonefall, pauser og gestikulasjoner har å si for et samspill mellom to personer. Et annet aspekt som ikke er udelt positivt er vår rastløshet. Vi er vant med å alltid være på nett hvor alt går stort sett knirkefritt og raskt. Vi kommer verden rundt med et klikk. Påvirkes vi ikke av dette, påvirkes ikke hele samfunnet? Vi er aldri i ro.

Som jeg skrev innledningsvis hadde Tim Berners-Lee en visjon om at Internett skulle skape et fellesskap med adgang for hele verden. Så er dessverre ikke skjedd, f.eks så har under 5 prosent av Afrikas befolkning tilgang til veven. I land som bl.a Kina og Iran er det streng sensur på hva folk får tilgang til. Det er sågar sensur på folks egne blogger. Det var ikke dette Tim Berners-Lee hadde i tankene da han skapte verdensveven.

Se gjerne bloggposten jeg skrev for 5 dager siden Internet tilgang for alle

| 3 kommentarer

Google Reader

I første øving i  DIKULT110: Kommunikasjon i sosiale medium. fikk vi i oppgave å sette opp en RSS leser i Google Reader (eller en annen RSS leser). Målet med dette var å lære hvordan man finner ut hva som skrives i sosiale medier og å bruke en RSS leser. Jeg gjorde så. I begynnelsen så jeg ikke nytten av bruken, men dette har endret seg etter hvert. I forrige ukes tilbakemelding fra Jill tipser hun oss om at Vegard Olsen har lagt alle DIKULT110 bloggene i en ”bundle” i Google Reader. Han har attpåtil beskrevet fremgangsmåten på bloggen sin. Dette har blitt en glimrende og effektiv måte å holde meg oppdatert med hva andre i gruppen skriver. Tidligere måtte jeg gå inn på hver blogg for å se om det var skrevet noe nytt, nå ser jeg i Google Reader.

| Legg igjen en kommentar

Internet tilgang for alle

Internett har revolusjonert måten vi oppdaterer oss og kommuniserer på. Utviklingen har vært eventyrlig, telegrafen, telefonen, radioen og datamaskinen la grunnlaget. Men den ideologiske overbygningen har kanskje bidratt mer enn man ofte tenker på – at Internett skulle være tilgjengelig for alle og at flest mulig kunne bidra til utviklingen ved at alle standarder var fritt tilgjengelige. Grunnlaget for den eksplosive utviklingen er altså både teknologi og ideologi. Man kan vel kanskje si at internett fortsatt er en tenåring som er i ferd med å bli moden. Det snakkes om generasjoner av World Wide Web – Web 1.0, 2.0 og 3.0 – uten at jeg ser det som helt entydige begreper. Førstegenerasjon (Web 1.0) var innrettet på å spre og gjøre tilgjengelig informasjon – ofte fra etablerte institusjoner, organisasjoner og mediebedrifter. Neste generasjons brukere (Web 2.0) ønsket å delta og prege informasjonen på en mer interaktiv måte: Det ble dannet sosiale nettverk, og man delte, kommenterte og videreformidlet hverandres bidrag . Blogger, wikier, brukergenerert tagging av informasjon og RSS-nyhetsstrømmer er en del av Web 2.0, og selvsagt nettsamfunn som bl.a. Facebook og MySpace . (Tredje generasjon (Web 3.0) er forsøk på å konsolidere, kvalitetssikre og gjøre den enorme mengden av informasjon som nå finnes på Internett mer relevant for den enkelte bruker. Dette er nok nødvendig for at ikke brukerne skal bukke under av informasjonsoverflod).

I dag leser jeg i Dagbladets nettavis at Google er i ferd med å gi opp det såkalte nettnøytralitetsprinsippet på det mobile Internettet. Ja, det er riktignok på det mobile Internettet, ikke det fysiske, men det er jo en kjensgjerning at det mobile nettet er det hurtigst voksende. Prinsippet går ut på at trafikk fra alle innholdsleverandører skal behandles likt, og det skal være umulig for kommersielle operatører å opprette bomstasjoner på nettet som deler den digitale almenningen inn i ”motorveier” og ”kjerreveier”. Det skal med andre ord ikke være en selvfølge at man har tilgang til alt på nettet. Dette synes jeg minner mye om det Bente Kalsnes skriver i bloggen sin om allerede eksisternde restriksjoner og sensur i Internett tilgang i Iran og Kina. Hun skriver: “Take a closer look at article 19 in the 61 years old declaration that states that “Everyone has the right to freedom of opinion and expression; this right includes freedom to hold opinions without interference and to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers.””

Dagbladet referer i artikkelen sin til et tidligere intervju med Vint Cerf som sa at ”det er denne grunnleggende åpenheten i nettet som har skapt hele denne historiske unike innovasjonskulturen, hvor all nyskaping skjer i nettets utkanter.”

Web`ens far, Tim Berners-Lee uttrykte følgende da han ble kjent med forslaget: I det øyeblikket man gir slipp på nettnøytralitet, går web-en slik vi kjenner den i dag tapt. Man mister noe vesentlig, det at enhver fornyer kan unnfange en idé, opprette et nettsted hvor det måtte være, og la det spres gjennom jungeltelegrafen, sa Berners-Lee ifølge Digi.no.

Hvorfor skal noen mektige bestemme hva jeg skal se og gjøre på nettet?

| 5 kommentarer

Frustrasjon

For meg er det en ny form for eksamen å skulle publisere «besvarelsene» mine offentlig og attpåtil risikere slakt fra medstudenter og evt. andre. Men jeg føler at noenlunde regelmessig blogging hjelper meg over en terskel ved at jeg øver meg på å skrive og uttrykke meningene mine offentlig. Likevel sitter jeg med en redsel for at andre ikke synes mine refleksjoner er interessante eller er uenige med meg. Men gjør det noe? Jeg leste et sted, tror det var i Jill W Rettberg sin bok, «Blogging», at blogging handler om å ta kontroll over egen læring, finne sin stemme og gi utrykk for sine meninger. Man skal respondere til verden rundt seg og lytte til det som returneres. Det høres så enkelt ut…

| 2 kommentarer

Et sosialt liv

Hva skal jeg bruke sosiale medier til? Eller kanskje hvordan skal jeg bruke det? Er det en effektiv kommunikasjon- eller distraksjonskanal? Hva gjør andre?

Jeg liker å regne meg selv som en sosial person; jeg har nære venner, perifere venner, studievenner og familie. Alle disse arenaene er opphav til utallige andre bekjentskaper som jeg mer eller mindre må eller vil forholde meg til. Noen liker jeg bedre enn andre, og aktivitetsnivå og innhold varierer. Noen ganger er det ansikt til ansikt kontakt, mens andre ganger er det telefon/ sms eller e-post. Jeg foretrekker ansikt til ansikt slik at jeg ser hele personens atferd og kan danne meg et klarere bilde.

Innenfor det vi definerer som sosiale medier har jeg laget en profil på facebook, men jeg har ikke bilde knyttet til den og jeg har vel bare skrevet på ”veggen” et par ganger. For å få tilgang til andres facebook sider, måtte jeg opprette den. I tillegg har jeg opprettet denne bloggen og skrevet 4-5 innlegg foreløpig.

Jeg bruker internett ofte for å søke informasjon eller utføre handlinger, enten det er studierelatert eller privat.  Men hvorfor er jeg så skeptisk til, eller kanskje redd sosiale nettsteder? Er det den vanskelige balansegangen i åpenhetens tidsalder mellom det jeg vil ha privat og det som offentliggjøres? Skal jeg by på meg selv til alle? Er det først kommet på nett så kan jeg jo ikke angre det. Ikke noen god tanke at arkivet er tilgjengelig for alle og kan googles og i aller verste fall siteres. En tanke Jill W Rettberg beskriver i bloggen sin   er at det ikke handler bare om nåtiden, men hvem i fremtiden som kan komme til å lese og evt. bruke det man har publisert på nettet.

Jeg ser at sosiale medier kan bidra til et åpnere samfunn. Folk kan bidra i større grad enn tidligere hvor man stort sett var passive mottakere i medier til at man nå kan delta aktivt og bidra selv med innhold. Et sosialt nettsted er en plass man er for å vise seg frem, men man må ha noe å bidra med for at det skal være interessant for andre å lese. Det holder ikke å fortelle omverden at du er ferdig med middagen, at huset er vasket, at du har vært på joggetur eller at du kjeder deg på jobb. Etter å ha skumlest en del facebook vegger de siste dagene er jeg overrasket over å finne så mye tullprat fra både velutdannede og ikke så veldig velutdannede mennesker. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor. Man kan helt sikkert bygge nettverk ved hjelp av sosiale medier, men da må man være seg bevisst hvilken målgruppe man har. Jeg kan se at terskelen for å ta kontakt er mye lavere hvis man kan referer til noe man har skrevet på nettet, både på godt og ondt.

Jeg har mange ganger lurt på hvor mange av familiens eller arbeidsgivers timer som går med til å følge opp facebook- siden til folk. Hvor mye tid bruker du pr. dag på f.eks facebook?

| 4 kommentarer

Sosial og/ eller isolert??

Mennesket er et sosialt vesen og søker å bygge sosiale fellesskap som gir næring til sin identitetsdannelse. Medier er inngangsporten til både individuell og kollektiv deltakelse i samfunnslivet. I motsetning til tradisjonelle medier som aviser, TV, radio og lignende er det åpent for at flere kan ytre seg mer direkte og ofte uredigert gjennom  sosiale medier. Informasjonen man bidrar med er fri, sensur er ikke bare lite ønskelig, men også nærmest umulig. Videre kan man delta anonymt og det kan jo sikre at flest mulig våger å ytre sine standpunkter og meninger. Mange fryktet at nettet skulle gjøre oss til asosiale vesener, men det ser ut som det er det motsatte som har skjedd. Via nettet blir flere av oss sosiale. Har vi webtilgang kan vi være med i alt som skjer, jorden rundt, selv om vi sitter alene og isolert foran skjermen.

Jeg har ofte lurt på om det er sånn at dere som er mest sosiale på nettet også er det i den virkelige verden?Eller er dere isolerte einstøinger?

| 2 kommentarer